Året var 1985, og det var en fæl tid. Jeg hadde mer enn nok kviser til å livnære hele hudrensekrembransjen i årevis. Jeg gikk med konstant angst for å drite meg ut ved å si noe galt, og dermed dreit jeg meg selvfølgelig ut og sa noe galt hele tiden. Jeg hadde allerede sett det dystre faktum i øynene at jeg ikke kom til å bli verdens beste rockegitarist, siden jeg verken hadde rytmesans eller fingerferdigheter, og bandet vårt dessuten gikk i oppløsning på grunn av en egoistisk trommis, som ikke ville være med å betale for sanganlegget. Det gjorde ikke saken bedre at jeg ikke hadde noen ide om hva jeg ville gjøre senere i livet, og at ingen jenter likte meg. Verst av alt var det likevel at jeg veide 52 kilo.
Å veie minst i klassen når du er fjorten år er en psykisk belastning jeg ikke en gang unner mennesker som Stalin og Hitler. Det er en tilstand som gir fornedrelse en helt ny mening. I hvert fall var det sånn på åttitallet da heltene våre het Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Om det å være svær er kult blant ungdom i dag er jeg litt usikker på, men den gangen var det i hvert fall ingen tvil. Idealet var bodybuilderen, og var du en bodybuilder som også kunne slåss, så var det ingen tvil om at du fortjente å smykke deg med tittelen superhelt. Jeg drev derfor både med karate og kroppsbygging. Jeg kalte meg til og med for bodybuilder, for jeg trente jo sånn som dem. Det er ikke kødd. Jeg gjorde faktisk det.
Kroppsbyggingen min foregikk på City gym på Schousplass. Dette var ikke et treningssenter. Det var et helsestudio. Treningssentre var ikke funnet opp ennå. Den gangen trente bodybuildere (som meg), og vanlige mosjonister side om side, og ingen så ut til å ha noen problemer med det. At dette ikke er akseptabelt er noe treningsbransjen lærte det norske folk mye senere.
Jeg synes City gym var fantastisk, ikke minst fordi den hadde felles badstue, hvor jeg fikk se min aller første nakne kvinne. Takk til deg kjære ukjente asiatiske dame, som ga meg et godt minne for livet, og ganske raskt behov for en iskald dusj. Jeg håper du gleder unge gutter og menn fortsatt.
Gymen ble drevet av en proffbodybuilder som veide minst 120 kilo i slank tilstand. Han var en skikkelig jovial og hyggelig kar, som roste meg opp i skyene fordi han aldri hadde sett noen på min alder trene så til de grader systematisk. I dag skulle jeg ønske han hadde vært litt mindre gavemild med rosen, og heller gitt meg noen gode råd av typen jeg snart skal komme tilbake til. Men han mente det nok godt, så jeg takker han også.
Treningsøktene mine varte opp mot tre timer. Jeg delte kroppen i to, og kjørte tre til fire øvelser for hver muskelgruppe med omtrent fire sett av åtte på hver øvelse. Jeg var overbevist om at åtte var det beste tallet, for det var en gjenganger i blader som Muscle and Fitness og Kampsport Bodybuilding, som faktisk ble drevet av min egen far. Her har vi altså en pubertal 52 kilo tung kvist av en guttunge, som har opp mot fire øvelser bare for triceps, og som selvfølgelig kjørte alle settene til full utmattelse. Resultatet var at jeg etter seks måneder veide 54 kilo, men da hadde jeg nok også vokst en del centimeter i høyden.
Det begynte å gå opp for meg at sjansene for at jeg skulle bli som Arnold ikke var så store. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, for jeg trente akkurat som de digre bodybuilderne. Jeg var en bodybuilder for pokker, men jeg var også lei. Jeg var så inderlig lei av å tilbringe tre timer med å gå fra maskin til maskin til maskin på City gym. Den asiatiske damen hadde forsvunnet også. Det lå derfor i kortene at det var på tide å gi seg. Det var klart for helgefyll med gutta isteden. Ikke blant mine beste valg det der, men det er jo i ettertid forståelig.
I dag lever jeg av å trene andre. Mye har skjedd med meg. Mye har skjedd med verden. Mye har skjedd med trening, og mye har skjedd med tilgangen på informasjon om trening. Så hva hadde jeg gjort i dag om jeg fikk tilbake den fjorten år gamle kroppen, men med den førti år gamle hjernen jeg bærer rundt på nå på toppen? Vi får dessverre ikke tiden tilbake, men det kan være interessant tankeeksperiment. Så jeg prøver:
1. Jeg ville ikke basert hele selvtilliten min på å bygge meg en større kropp.
2. Jeg ville likevel prøvd å bygge meg en større kropp, men mest av alt ville jeg bygget meg en sterkere kropp, og jeg ville hatt det mye mer morsomt underveis.
3. Jeg ville nesten ikke brukt maskinene på City gym i det hele tatt.
4. Jeg ville gjort et enkelt helkroppsopplegg tre ganger i uka, hvor alle øvelsene ble gjort med stang. Sånn kunne det for eksempel sett ut: Markløft, chin-ups, benkpress, frontbøy, frivending. 3X5 på alle øvelser. Løft med god teknikk, og begynn med to lette eksplosive sett før du tar de tre tunge, som fortsatt ikke er tyngre enn at de også er med god teknikk. Gå hjem, hvil, spis og legg på mer vekt neste gang. Jeg ville sikkert ikke blitt helt Arnold av dette heller, men det hadde i hvert fall skjedd noe.
5. Jeg ville ikke spist maten til mutter'n. Hjørnestenen i kostholdet på åttitallet var brødskiva. Jeg kan ikke klandre moren min for det. Det var det alle trodde var best. Mest mulig karbohydrater, minst mulig fett, og bittelitt protein var det som lagde en sunn kropp. Jeg spiste derfor uhyggelig mange brødskiver uten smør med ganske mager ost, og veldig lite annet. Moren min ville jeg skulle spise fisk også, men det likte jeg ikke. Utover det var hun veldig fornøyd med at jeg spiste brødskiver. Hun syntes det var bra at jeg drakk melk også, så lenge det ikke var den usunne helmelken.
6. Dette ville jeg spist: Helmelk, (gjerne flere liter om dagen), mange mange mange mange egg, sunne oljer av forskjellige sorter, kjøtt, fisk og litt grønnsaker, men ikke så mye at det ville gjøre det vanskelig å få i seg flere egg og mer kjøtt. I tillegg hadde jeg spadd på med frukt og proteinpulver rundt trening. Det er ikke sikkert dette er ideelt for en førti år gammel kropp, men det er ikke sikkert det er så ille heller. Det som er sikkert er at kalorioverskudd basert på de matvarene pakker muskler på en fjortenåring veldig mye fortere enn brødskiver med ost.
7. Jeg ville hørt på andre rådgivere enn bodybuildere som har basert treningsoppleggene sine på at de har merkelige blodverdier. Fjorten år gamle meg trodde at alle bodybuilderne som virket sympatiske og kule, (og det var egentlig alle sammen), var dopingfrie siden de påsto det selv. Vi visste det var doping der ute, men de skikkelig heltene trengte ikke sånt. Arnold bygde kroppen sin på bare hardt arbeid. I dag vet jeg at de var noen jævla løgnere hele gjengen.
8. Jeg ville drukket mindre i helgene. Da hadde jeg blitt i bedre form, men viktigere er det at jeg hadde unngått å drite meg ut så mye i fylla. Sånt kan forfølge deg ganske lenge.
9. Jeg ville gjort en innsats på skolen, og tatt en treningsutdannelse lenge før jeg faktisk gjorde det, så hadde jeg sluppet å kaste bort tiden min senere på meningsløse jobber.
10. Jeg ville prøvd å snakke med den asiatiske damen. Det hadde neppe ført til noe, men når du sitter i samme rom som en vakker naken kvinne, og hun ikke har det minste problem med at du er der mens hun er naken og du er naken, er du passe teit hvis du ikke i hvert fall snakker med henne! Dessverre hadde jeg sikkert bare sagt noe tåpelig om Arnold.
Hvis noen har en tidsmaskin vil jeg gjerne låne den, så jeg kan sende denne teksten tilbake til 1985. Adresse: City gym, Schous plass, Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar