Slank for enhver pris – et fysiologisk og psykologisk feilspor

Å være slank er ikke det samme som å være sunn. Det høres kanskje innlysende ut, men dessverre viser drøssevis av samtaler jeg har hatt de siste årene at det ikke er det. I hvert fall er det skremmende mange som setter lav fettprosent høyere enn god helse. Det hersker en forestilling blant mange som trener om at en rippa six-pack er det beste tegnet på helse. Sannheten er at en six-pack med alle rutene for mange krever en fettprosent som grenser til det usunne.

En helsemessig gunstig fettprosent for kvinner ligger på mellom 22 og 26 omtrent. For menn ligger den mellom 14 og 18. Det er ikke noe farlig med litt avvik verken i den ene eller andre retning. Du kan være helt frisk med både mye mer fett og mye mindre fett, men treffer du omtrent der er det i hvert fall ikke kroppsfettet ditt som er problemet om du blir syk.

Heller syk enn feit?

Når jeg prøver å formidle dette opplever jeg litt for ofte at folk som har en helt normal, grei kropp som ligger innenfor disse intervallene bærer på en enorm misnøye med hvordan de ser ut. Jenter med 22 prosent fett føler at de er feite fordi fettet kanskje er fordelt på en litt annen måte enn på modellene de mer eller mindre ubevisst sammenligner seg med. Menn er ofte tilsvarende frustrerte over det gjenstridige navlefettet.

Det er klart man ønsker å se attraktiv ut. Det er et ganske naturlig instinkt, men når utseende teller mer enn både livskvalitet, og hva som skjer på lang sikt med helsa, er man ikke da egentlig ute på psykologisk glatt is?

Jeg mener i hvert fall det. Kroneksemplet på merkelig tankegang om dette er dem jeg treffer på som insisterer på å røyke fordi sigarettene holder dem slankere. For en hel del mennesker er altså bedre å øke risikoen for å pådra seg en hel haug med sykdommer med dødelig utgang, enn å ha noen kilo for mye. Hvis du er blant dem, så tenk over hva det egentlig sier om din respekt for deg selv og din egen kropp.

Overlevelsesmaskin, ikke utstillingsdukke

Mange insisterer på å gå på dietter selv når det ikke er noe helsemessig som tilsier at det skulle være nødvendig. Andre trenger å miste en del fett. De vil også ofte at jeg skal lage en diett, men dietter er ikke løsningen for dem heller, for kroppen vil alltid motarbeide dem om de sulter den lenge nok, og alle dietter er basert på man skal spise mindre enn man forbrenner, (selv om noen slankeguruer vil ha deg til å tro noe annet). Kroppen er en beinhard overlevelsesmaskin skapt gjennom millioner av år med evolusjon i villmarka, ikke en levende utstillingsdukke. Så fort dietten er slutt vil derfor biokjemiske overlevelsesmekanismer bringe deg raskt tilbake dit du var, eller enda tyngre. Derfor anbefaler jeg heller varige kostholdsendringer som styrker helsa. For dem som faktisk bør gå ned foreslår jeg alltid jevnlige små sykluser med større inntak av mat innimellom for å rejustere nivåene av hormoner som er viktige for forbrenningen.

Men min viktigste anbefaling er å stresse mindre med alt dette. Mat skal være godt og hyggelig. Det skal være sosialt. Det skal ikke være en bekymring som surrer rundt i hodet ditt hele dagen. Mat er glede!

Det er ikke naturlig å nilese etiketter, og veie og måle alt det du spiser, eller vegrer å spise. Lytt til magen isteden, men innse samtidig at du har nok vilje i deg til å ikke falle for alle fristelser som ramler inn i hodet ditt. Du er faktisk din egen herre.

Sunne valg fordi du vil det selv

Noen mennesker er avhengige av sukker, men hvorfor er de det? Jo, det er fordi de spiser sukker hele tiden. Man blir ikke født avhengig. Man skaper avhengighet gjennom å stimulere hjernens belønningssentre. Ignorerer du suget lenge nok, glemmer hjernen å være opptatt av det, og til slutt forsvinner det helt. Du er ikke dømt til å være en evig slave av noen ting. Bare gi det litt vilje, så skal du se. Til slutt velger du sunt fordi du faktisk vil det, ikke fordi samvittigheten din sier at du må. Først da har du fått deg et psykologisk sett sunt forhold til mat.

Litt fornuft kombinert med en helhjertet innsats på trening er egentlig alt du trenger. Ofte gir det akkurat de visuelle endringene du var ute etter, men om du fortsatt ikke er fornøyd med speilbildet ditt etter å ha levd sånn en stund synes jeg heller du skal kaste speilet, og fokusere på noe annet enn å leve et liv i frustrasjon over noe som egentlig er helt ubetydelig.