Søk i denne bloggen

Totalt antall sidevisninger

søndag 25. september 2011

Hva er det jeg driver med?

I løpet av den tiden jeg har jobbet som PT har det etterhvert gått opp for meg at folk flest ikke har peiling på hva jobben min egentlig går ut på. Mange ser faktisk ut til tro at jeg kun gjør følgende: Først plukke ut noen tilfeldige styrkeøvelser, sette i gang kunden med dem, og så telle til x antall repetisjoner, mens jeg innimellom roper «kom igjen nå. Ta en til!»

Men det er ikke det jeg gjør. Okay da. Jeg teller litt for å holde orden, og i noen tilfeller roper jeg faktisk «kom igjen. Ta en til!», men andre ganger foretrekker jeg å ikke gjøre det. Viktigere er det at jeg gjør mye de uinnvidde ikke ser.

Den første timen med meg trener vi normalt ikke i det hele tatt. Isteden har vi en samtale om hvorfor kunden trener, hva de ønsker å oppnå med treningen, om de kanskje har spesielle helseutfordringer vi må ta hensyn til, hvordan ting best kan organiseres i en hektisk hverdag, og om vi kan sette noen konkrete mål. Kanskje det til og med er bedre å la være å ha mål i noen tilfeller hvis dette bare blir et stressmoment. Kort sagt prøver jeg å finne ut hvem kunden er, og hvordan jeg kan lage et best mulig treningsprodukt til akkurat det individet.

Minimere risiko, maksimere effekt
Når den samtalen er ferdig har jeg noen idéer om hvordan vi bør gå frem, men før vi lager en konkret plan bruker jeg opp mot en halv time på å teste kroppen for dysfunksjoner. Dette gjør jeg delvis for å kunne velge øvelser du kan gjøre med minimal risiko for skader. I styrkedelen av programmet foretrekker jeg for eksempel ofte å bruke varianter av knebøy og markløft, men ikke alle kropper er i stand til å gjøre dette uten videre. Den andre grunnen er at jeg da faktisk kan velge øvelser som hjelper kunden til å fikse styrkeubalanser og mangler i bevegelighet.  

Med mindre det dreier seg om veldig store utfordringer i forbindelse med skader eller eventuelt kroniske ikke-trenbare tilstander, er det som regel ingen motsetning mellom dette og hard trening. Ofte jobber vi dynamisk med bevegelighet som oppvarming, og i styrketreningen gjør vi noen ekstra triks for å lure kroppen i bedre styrkebalanse uten at det blir noe mindre slitsomt av den grunn.

Resultatet er at kunden på sikt får en kropp som virker bedre i hverdagen, og er mindre utsatt for skader, samtidig som de egentlige målene blir nådd. Etterhvert kan ofte en som i utgangspunktet ikke var veldig funksjonell også gjøre de store basisøvelsene de fleste av oss mener har størst treningseffekt. Dermed blir treningen stadig bedre og mer utfordrende. En viktig komponent i jobben min er å vite hva et gitt menneske er i stand til til enhver tid, og så gradvis øke utfordringene.

Etter noen måneder ber jeg ofte kundene tenke tilbake på den tilstanden de var i da de kom, og sammenligne det med det de kan gjennomføre nå. Ofte er det først da de skjønner at de har gjort enorme fremskritt, ikke bare i styrke og kondisjon, men i ren mestring av bevegelse. Et eksempel er en kvinne sekstiårene som kom til meg med så vond rygg, og så svak kjernemuskulatur at hun slet med å holde overkroppen oppreist i vanlig hvile. Nå, omtrent et år senere, gjør hun varianter av knebøy og utfall med god stil. Litt trening hjemme, og en time i uka med meg var alt som skulle til. For henne var dette som å få nytt liv, for det er ikke knebøyen i seg selv som spiller noen rolle. Det er det at hele hverdagen hennes ble lettere å gjennomføre.

Konstante tilbakemeldinger
Hva skjer så når alle evalueringer er gjort og planen er lagt? Hva skjer i en vanlig treningsøkt? Dette varierer selvfølgelig etter mål, men uansett er ikke alltid min rolle å være streng, selv om jeg noen ganger er det også. Mange tror en PT bare er en pisk som motvirker latskap, men jeg synes faktisk det er minst like viktig å være den som gir konstante tilbakemeldinger på teknikk. Når jeg står og teller analyserer jeg egentlig bevegelse, slik at vi hele tiden kan forbedre det som gjøres, og denne prosessen tar aldri slutt, for uvaner sniker seg på. Det kan dreie seg om små detaljer som øker risiko for skader og stjeler av effekten vi er ute etter.

Noen ganger oppdager jeg også nye styrkeubalanser som ikke viser seg før det blir skikkelig tungt. I så fall ser vi etter metoder for å korrigere disse uten at det går utover resten av treningen. Slikt som det er nær umulig å oppdage på egenhånd med mindre man videofilmer alt man gjør og faktisk kan nok anatomi til å forstå årsakene bak det som skjer.

Alltid best med et langsiktig forhold 
Andre ganger uteblir plutselig fremgang. Da er det min jobb å finne ut hvorfor. Det gjør jeg helst ved å stille spørsmål. Kan det være noe med livet utenfor treningsstudioet som hindrer deg? Er kostholdet som det skal? Trener du egentlig som vi planla, eller gjør du plutselig mindre eller mer? Noen ganger har jeg opplevd styrkestagnasjon som rett og slett kom av at kunden nesten hadde doblet mengden utholdenhetstrening uten å si fra, og det uten å øke kaloriinntaket. Da er det min jobb å spørre om hva som egentlig var viktig her, og så føre kunden tilbake på det sporet, eller eventuelt inn på et nytt.

På grunn av alt dette er jeg ikke så glad i å jobbe med kunder i korte perioder. Jeg kan alltids få deg til å trene en god del smartere på tre til seks timer, så bortkastet er det på ingen måte. Du står mye bedre rustet til å greie deg selv etter seks timer med meg enn du gjør etter 25 minutter med en gratis treningsveileder. Likevel kan det ikke sammenlignes med å ha en coach som gir deg daglige, eller i det minste ukentlige tilbakemeldinger på alt som skjer. Hovedansvaret mitt er å bry meg om deg på en sånn måte at du oppnår det du vil, så får de utenforstående bare fortsette å tro at jeg bare teller og roper.


søndag 11. september 2011

Hva er det som gjør at det er verdt det?

Når jeg snakker med folk som ikke trener opplever jeg ofte å bli møtt med dårlig skjult mistenksomhet. For noen mennesker er trening suspekt. De synes det er noe umenneskelig ved et individ som gjør hardt fysisk arbeid nesten hver eneste dag, noe naziaktig, for det må da være noe negativt ved denne typen jerndisiplin, eller hva?

Jeg tror de har en forestilling om at vi som lever på den måten går glipp av noe fordi vi «koser oss» så lite. Et liv nesten fritt for potetgull, øl og kake kan da ikke være verdt å leve. Er det ikke sånt vi skal leve for, og er det ikke litt sykelig å ha en sånn jernhard selvdisiplin?

Det de ikke forstår er at det nesten ikke dreier seg om disiplin i det hele tatt. Det hender jo man gjennomfører en økt når man heller ville gjøre noe annet. Det hender også at man tenker at dette måltidet hadde vært enda bedre med en usunn dessert etterpå, men mesteparten av tiden tenker vi ikke sånn. Isteden er vi opptatt av den gleden livsstilen vår gir. Selvfølgelig ofrer vi noe i prosessen, men hva gjør det når det vi vinner er så mye bedre? Uansett hva du velger i livet ofrer du alltid noe annet likevel.

Lite godt i vente
Her er noe av det et gjennomsnittsmenneske som trener lite eller ikke i det hele tatt, og samtidig spiser usunt kan vente av årene som kommer:

  • Svakere muskler og lavere O2 opptak. Begge deler gjør hverdagsaktivitet tyngre og vanskeligere. Med andre ord ender man med å slite seg gjennom dagene fordi man i utgangspunktet ville unngå å slite.
  • Tidlig aldring og nedsatt kognitiv funksjon. Hjernen setter også liten pris på inaktivitet.
  • Lavere beinmassetetthet. Denne er spesielt viktig for kvinner ettersom de er mest utsatt for osteoporose. Styrketrening og vektbærende aktiviteter motvirker denne sykdommen.
  • Muskel- og skjelettsmerter. Visst kan man få vondt innimellom av å trene, spesielt hvis man trener feil, men sjansene for at man får plager i nakke, rygg og skuldre er mye større hvis man er stillesittende. Flesteparten av dem jeg får inn til rehab fra fysioterapeuter og leger, har det vi kan kalle inaktivitetsskader.
  • Høyere risiko for hjertesykdom
  • Høyere risiko for diabetes 2
  • Raskere reduksjon i produksjonen av hormoner som holder deg ung, viril og i god helse.
  • Dårligere kjemisk balanse i hjernen. Trening er faktisk et effektivt antidepressiv.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle er like utsatte for alt dette, og at alle som trener er immune, men sjansen for at man får et eller flere av de disse problemene er veldig mye større ved inaktivitet, og et bevisstløst forhold til kost.

Lite å vinne når det kommer til et stykke 
La oss nå se på hva dette mennesket vinner, som gærninger som meg taper:

  • Mye god smak i munnen. Nam.
  • Mye tid til aktiviteter som krever at du sitter stille. Personlig skulle jeg gjerne lest flere bøker, og kanskje også skrevet mer. Jeg får litt mindre tid til det slik som jeg lever. Det er et reelt tap, men det er ikke verre enn at jeg har plenty av tid til å skrive dette, og jeg prøver å lese noe jeg kan lære noe nytt av nesten hver dag.
  • Mer tid til familie. På den annen side kan man dra med familien på trening. Mange treningssentre har barnepass, og hvorfor ikke gjøre noe sammen med partneren? Om man ikke liker samme aktiviteter kan man jo i hvert fall gå på samme tid.
  • Vedkommende slipper svie i musklene og blodsmak i kjeften, men spiller det noen rolle når alt etterhvert er temmelig slitsom likevel?


Mer enn bare helse
Noe mer kommer jeg ikke på egentlig. Til nå har argumentene mine dreid seg om helse, men det er en annen dimensjon ved dette også, en mental dimensjon, og jeg tror ikke den er lik for alle. For meg består den av gleden ved å prestere og bevise for meg selv at jeg kan forbedre meg. Det er fantastisk deilig å vite at Christer i dag presterer litt bedre enn Christer i går. Derfor noterer jeg alle løftene mine. Jeg kan ikke stoppe tiden. Jeg kan ikke bli yngre, men jeg kan faktisk bli i bedre form enn det jeg var i da jeg var yngre, i hvert fall inntil videre, og etterpå kan jeg eldes rakrygget, med verdighet.

For andre kan det være selve gleden ved å bevege seg, gleden ved å faktisk gjøre det du gjør der og da, uten tanke på prestasjon i det hele tatt. Jeg antar at folk som elsker å danse har en sånn mentalitet, men det er ren gjetning, for selv har jeg ingen rytmesans, og jeg føler meg som en trestokk med cerebral parese på et dansegulv. Uansett kjenner jeg den gleden også. Jeg kjenner den når jeg merker at en vekt jeg aldri har greid løfte før beveger seg, men også når jeg bare gjør et gjennomsnittsløft med spesielt god konsentrasjon og god teknikk.

For noen er det utseendet. Det kan være stor glede i føle seg mer attraktiv. Kanskje det er narsisistisk. Kanskje det er overfladisk, men man kan ikke klandre noen for å ville forbedre utseendet sitt i en verden hvor mennesker som oppfattes som attraktive, på grunn av mer eller mindre skjulte psykologiske og sosiale mekanismer, ender må å lykkes bedre enn andre. Om dette er feil får dere ha meg unnskyldt. Jeg er ikke sosiolog, men det dukker i hvert fall stadig vekk opp avisartikler som forteller oss at folk med symmetriske, regelmessige trekk lykkes bedre både i valg av partnere og i arbeidslivet. Kanskje det er noe galt med en sånn verden, men er det galt å ta konsekvensen av at det er sånn isteden for å klage på det til ingen nytte?

Det finnes også en sosial dimensjon. Det kan oppstå et spesielt kameraderi i et vektrom fullt av folk med samme innstilling, og vilje til å hjelpe hverandre frem, akkurat som i et fotballag. Dessverre kan denne dimensjonen lett gå tapt på store kommersielle treningssentre, men har man en klikk med veldig ivrige medlemmer kan den absolutt oppstå der også. Hvorfor ikke bli kjent med noen som har samme mål som deg, og trene sammen med dem?

Poenget mitt her er at det er mer ved trening enn helse, og har du bestemt deg for at du skal drive med dette gjennom et langt liv, er det viktig at du finner frem til hva dette noe er for deg. Hvis ikke ender det før eller siden med at du synes potetgull er viktigere enn knebøy. I følge den franskkanadiske styrkecoachen Charles Poliquin har du da ikke dårlig disiplin, du bare elsker potetgull mer enn knebøy og resultatene av knebøy. «There is no such thing as dicipline. There is only love,» sier Poliquin.

Hvis du derimot har bestemt deg for at trening ikke er for deg, prøv da i hvert fall å tenke nøye gjennom hva det er du går glipp av, for det er ikke bare vi som trener som går glipp av ting. Det gjør du også.