Saltimenes dilemma

Saltimer er blant de mest populære tilbudene du finner på dagens treningssentre. Det som en gang var begrenset til aerobic består i dag av et bredt spekter av aktiviteter som lover trening til en hel rekke formål. Det positive med dette er at det for mange gjør det mer morsomt å gå på trening, og har man det gøy er det større sjanse for at man ikke faller fra. Det er også et sosialt element her som ofte faller vekk for dem som går i studioet, men kanskje ikke føler seg helt hjemme. Dette er flott, men dessverre har medaljen også en bakside.

Jeg tenker da først og fremst på skaderisiko. Det begynner å bli ganske mange kunder som kommer til pt-timene mine og rapporterer om smerter i ledd, tilløp til belastningsskader eller føling med gamle skader etter å ha besøkt saltimer. Dette gjelder både timer hvor dans er i fokus, og de hvor det trenes styrke, (eller for å være mer korrekt muskulær utholdenhet).

Hva kommer dette av? Gray Cook, en av verdens ledende eksperter på bevegelse, uttrykker problemet sånn:

«Common training programs assume general kinesiological principles apply to all trainees. They target a specific movement or fitness attribute and operate as if a general universal movement platform supports the agenda, but it doesn't. The same exercises can impose completely different and unpredictable stresses on people if no screening or assessment first qualifies or disqualifies them for each movement.»

Riktige øvelser til feil personer

Cook snakker om treningsprogrammer generelt, men en saltime er et treningsprogram, så prinsippet er like gjeldene. På grunn av implikasjonene av dette har jeg tatt meg litt tid til å kikke inn av vinduet på en del timer innimellom. Det jeg merket meg er at det veldig sjelden er noe galt med øvelsene i seg selv, men at det skorter enormt på riktig teknisk utførelse blant deltagerne. Enda verre er det at mennesker med åpenbart omfattende bevegelighetsdysfunksjon gjør øvelser med store krav til både mobilitet og stabilitet. Det eneste som eventuelt redder dem fra virkelige skadekatastrofer er de ørsmå belastningene de som regel bruker. Hva er i så fall vitsen med øvelsen når belastningen er nødt til å være så minimal at den ikke gir treningseffekt om man skal unngå å skade seg? Det er da ikke noe hyggelig å kaste bort tiden sin heller.

Det er dessverre ikke slik at alle skuldre og nakker liker press med stang over hodet. Ei heller greier flertallet å gjøre en korrekt knebøy uten videre. Det hjelper heller ikke at mange instruktører forlanger at knærne ikke skal passere tærne og at de skal peke rett frem. Det er faktisk mekanisk umulig å utføre knebøy på den måten uten at ryggen faller for mye fremover og dermed overbelastes. Når du i tillegg har et ryggproblem fra før, eller kanskje et ustabilt ledd eller to som du ikke en gang er klar over selv, er det ikke så mye som skal til før du har skaffet deg et skikkelig problem.

Det finnes mange andre eksempler hvor det gjøres øvelser som enten er for vanskelige å lære førti mennesker av gangen, og samtidig uansett utelukker en stor mengde mennesker, som beklageligvis likevel prøver å henge med som best de kan. Noen ganger kommer de til slutt til meg, og er det smerter til stede må jeg dessverre sende dem videre til en behandler.

Målet må være at de går bedre enn de kom

Bransjen trenger å gå i seg selv på dette, for målet bør alltid være at medlemmene våre går fra trening i bedre tilstand enn da de kom. I en perfekt verden hadde alle sentermedlemmer gått gjennom en obligatorisk screening, og så fått gode råd ut fra funnene i testene. Dessverre er dette både av økonomiske og tidsmessige årsaker ikke mulig.

Mitt forslag er da at man gjør følgende som en nest beste løsning:

1. Ved starten av hver time burde man sette av to,tre minutter til å gjøre oppmerksom på hvilke øvelser i økta som kan provosere skader som allerede eksisterer. På den måten slipper man for eksempel kanskje at folk med skulderimpingement gjør skulderdrag eller militærpress. De fleste har ikke noen skikkelig oversikt over sine egne problemer, men dette ville i hvert fall luke ut dem som vet de har skader, og som dermed er mest utsatt.

2. Man burde luke vekk øvelser med store krav til teknikk og/eller bevegelsesfunksjon. Det jeg har notert meg skjer isteden er at man lager kvasivarianter, som enten har dårlig effekt, eller øker skaderisikoen når formålet sikkert var å redusere den. Det mest åpenlyse eksemplet her den merkelig knebøyvarianten jeg nevnte ovenfor, som ser ut til å være universell i saltimer for muskulær utholdenhet.

3. Man burde anbefale dem som åpenbart sliter med teknikk å enten finne en annen mer harmløs aktivitet, eller oppsøke en PT som kan ta en vurdering på om det trengs korrektivtrening, eller bare litt coaching i en mer stille, rolig atmosfære, før man fortsetter med de øvelsene det gjelder. Hvis man har et grunnleggende motorisk problem hjelper det ikke at salinstruktøren skriker instruksjoner ut i lufta, og det hjelper enda mindre hvis man for eksempel har restriksjoner i leddbevegelighet. Vær så snill å ikke behold alle deltagere for enhver pris. Dette er uetisk oppførsel.

Ikke bare hadde vi gjort en god gjerning ved å oppføre oss som dette, men medlemmene hadde også garantert oppfattet oss som mer profesjonelle og ansvarsbevisste. Dessuten ville etterspørselen etter personlig trening økt. Alle parter har alt å vinne på dette.