Søk i denne bloggen

Totalt antall sidevisninger

fredag 14. oktober 2011

Hva jeg hadde gjort hvis jeg var fjorten år i dag

Året var 1985, og det var en fæl tid. Jeg hadde mer enn nok kviser til å livnære hele hudrensekrembransjen i årevis. Jeg gikk med konstant angst for å drite meg ut ved å si noe galt, og dermed dreit jeg meg selvfølgelig ut og sa noe galt hele tiden. Jeg hadde allerede sett det dystre faktum i øynene at jeg ikke kom til å bli verdens beste rockegitarist, siden jeg verken hadde rytmesans eller fingerferdigheter, og bandet vårt dessuten gikk i oppløsning på grunn av en egoistisk trommis, som ikke ville være med å betale for sanganlegget. Det gjorde ikke saken bedre at jeg ikke hadde noen ide om hva jeg ville gjøre senere i livet, og at ingen jenter likte meg. Verst av alt var det likevel at jeg veide 52 kilo.

Å veie minst i klassen når du er fjorten år er en psykisk belastning jeg ikke en gang unner mennesker som Stalin og Hitler. Det er en tilstand som gir fornedrelse en helt ny mening. I hvert fall var det sånn på åttitallet da heltene våre het Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Om det å være svær er kult blant ungdom i dag er jeg litt usikker på, men den gangen var det i hvert fall ingen tvil. Idealet var bodybuilderen, og var du en bodybuilder som også kunne slåss, så var det ingen tvil om at du fortjente å smykke deg med tittelen superhelt. Jeg drev derfor både med karate og kroppsbygging. Jeg kalte meg til og med for bodybuilder, for jeg trente jo sånn som dem. Det er ikke kødd. Jeg gjorde faktisk det.

Kroppsbyggingen min foregikk på City gym på Schousplass. Dette var ikke et treningssenter. Det var et helsestudio. Treningssentre var ikke funnet opp ennå. Den gangen trente bodybuildere (som meg), og vanlige mosjonister side om side, og ingen så ut til å ha noen problemer med det. At dette ikke er akseptabelt er noe treningsbransjen lærte det norske folk mye senere.

Jeg synes City gym var fantastisk, ikke minst fordi den hadde felles badstue, hvor jeg fikk se min aller første nakne kvinne. Takk til deg kjære ukjente asiatiske dame, som ga meg et godt minne for livet, og ganske raskt behov for en iskald dusj. Jeg håper du gleder unge gutter og menn fortsatt.

Gymen ble drevet av en proffbodybuilder som veide minst 120 kilo i slank tilstand. Han var en skikkelig jovial og hyggelig kar, som roste meg opp i skyene fordi han aldri hadde sett noen på min alder trene så til de grader systematisk. I dag skulle jeg ønske han hadde vært litt mindre gavemild med rosen, og heller gitt meg noen gode råd av typen jeg snart skal komme tilbake til. Men han mente det nok godt, så jeg takker han også.

Treningsøktene mine varte opp mot tre timer. Jeg delte kroppen i to, og kjørte tre til fire øvelser for hver muskelgruppe med omtrent fire sett av åtte på hver øvelse. Jeg var overbevist om at åtte var det beste tallet, for det var en gjenganger i blader som Muscle and Fitness og Kampsport Bodybuilding, som faktisk ble drevet av min egen far. Her har vi altså en pubertal 52 kilo tung kvist av en guttunge, som har opp mot fire øvelser bare for triceps, og som selvfølgelig kjørte alle settene til full utmattelse. Resultatet var at jeg etter seks måneder veide 54 kilo, men da hadde jeg nok også vokst en del centimeter i høyden.  

Det begynte å gå opp for meg at sjansene for at jeg skulle bli som Arnold ikke var så store. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, for jeg trente akkurat som de digre bodybuilderne. Jeg var en bodybuilder for pokker, men jeg var også lei. Jeg var så inderlig lei av å tilbringe tre timer med å gå fra maskin til maskin til maskin på City gym. Den asiatiske damen hadde forsvunnet også. Det lå derfor i kortene at det var på tide å gi seg. Det var klart for helgefyll med gutta isteden. Ikke blant mine beste valg det der, men det er jo i ettertid forståelig.

I dag lever jeg av å trene andre. Mye har skjedd med meg. Mye har skjedd med verden. Mye har skjedd med trening, og mye har skjedd med tilgangen på informasjon om trening. Så hva hadde jeg gjort i dag om jeg fikk tilbake den fjorten år gamle kroppen, men med den førti år gamle hjernen jeg bærer rundt på nå på toppen? Vi får dessverre ikke tiden tilbake, men det kan være interessant tankeeksperiment. Så jeg prøver:

1. Jeg ville ikke basert hele selvtilliten min på å bygge meg en større kropp.

2. Jeg ville likevel prøvd å bygge meg en større kropp, men mest av alt ville jeg bygget meg en sterkere kropp, og jeg ville hatt det mye mer morsomt underveis.

3. Jeg ville nesten ikke brukt maskinene på City gym i det hele tatt.

4. Jeg ville gjort et enkelt helkroppsopplegg tre ganger i uka, hvor alle øvelsene ble gjort med stang. Sånn kunne det for eksempel sett ut: Markløft, chin-ups, benkpress, frontbøy, frivending. 3X5 på alle øvelser. Løft med god teknikk, og begynn med to lette eksplosive sett før du tar de tre tunge, som fortsatt ikke er tyngre enn at de også er med god teknikk. Gå hjem, hvil, spis og legg på mer vekt neste gang. Jeg ville sikkert ikke blitt helt Arnold av dette heller, men det hadde i hvert fall skjedd noe.

5. Jeg ville ikke spist maten til mutter'n. Hjørnestenen i kostholdet på åttitallet var brødskiva. Jeg kan ikke klandre moren min for det. Det var det alle trodde var best. Mest mulig karbohydrater, minst mulig fett, og bittelitt protein var det som lagde en sunn kropp. Jeg spiste derfor uhyggelig mange brødskiver uten smør med ganske mager ost, og veldig lite annet. Moren min ville jeg skulle spise fisk også, men det likte jeg ikke. Utover det var hun veldig fornøyd med at jeg spiste brødskiver. Hun syntes det var bra at jeg drakk melk også, så lenge det ikke var den usunne helmelken.

6. Dette ville jeg spist: Helmelk, (gjerne flere liter om dagen), mange mange mange mange egg, sunne oljer av forskjellige sorter, kjøtt, fisk og litt grønnsaker, men ikke så mye at det ville gjøre det vanskelig å få i seg flere egg og mer kjøtt. I tillegg hadde jeg spadd på med frukt og proteinpulver rundt trening. Det er ikke sikkert dette er ideelt for en førti år gammel kropp, men det er ikke sikkert det er så ille heller. Det som er sikkert er at kalorioverskudd basert på de matvarene pakker muskler på en fjortenåring veldig mye fortere enn brødskiver med ost.

7. Jeg ville hørt på andre rådgivere enn bodybuildere som har basert treningsoppleggene sine på at de har merkelige blodverdier. Fjorten år gamle meg trodde at alle bodybuilderne som virket sympatiske og kule, (og det var egentlig alle sammen), var dopingfrie siden de påsto det selv. Vi visste det var doping der ute, men de skikkelig heltene trengte ikke sånt. Arnold bygde kroppen sin på bare hardt arbeid. I dag vet jeg at de var noen jævla løgnere hele gjengen.

8. Jeg ville drukket mindre i helgene. Da hadde jeg blitt i bedre form, men viktigere er det at jeg hadde unngått å drite meg ut så mye i fylla. Sånt kan forfølge deg ganske lenge.

9. Jeg ville gjort en innsats på skolen, og tatt en treningsutdannelse lenge før jeg faktisk gjorde det, så hadde jeg sluppet å kaste bort tiden min senere på meningsløse jobber.

10. Jeg ville prøvd å snakke med den asiatiske damen. Det hadde neppe ført til noe, men når du sitter i samme rom som en vakker naken kvinne, og hun ikke har det minste problem med at du er der mens hun er naken og du er naken, er du passe teit hvis du ikke i hvert fall snakker med henne! Dessverre hadde jeg sikkert bare sagt noe tåpelig om Arnold.

Hvis noen har en tidsmaskin vil jeg gjerne låne den, så jeg kan sende denne teksten tilbake til 1985. Adresse: City gym, Schous plass, Oslo. 

søndag 2. oktober 2011

Myter om styrke

I treningsmiljøer finnes det mange vrangforestillinger om styrke, hva som skal til for å bli sterk, og hva som fysisk karakteriserer sterke mennesker. Dessverre fører dette til at mange velger metoder som ikke tilsvarer de egentlige målene deres, eller at de unngår styrketrening helt. La meg avlive fem myter jeg ofte støter på.

Myte 1. Det er størrelsen på musklene som avgjør hvor sterk du er.
Dette er en delsannhet. Hvis vi tenker oss to mennesker med akkurat samme evne til å rekruttere muskelfibre, akkurat samme plassering av senefester, akkurat samme anatomiske proporsjoner, og akkurat samme dagsform, vil det mennesket med den største muskelen være sterkest. Forskjellen trenger imidlertid ikke å være så stor hvis mye av muskelveksten er det vi kaller sarkoplasmisk hypertrofi. Sarkoplasmisk hypertrofi er vekst som skyldes væskedannelse i musklene, og er derfor verdiløst i styrkesammenheng. Hvis større muskler skal være sterkere må veksten skje på strukturene som trekker seg sammen under anstrengelse, og dermed genererer større spenning.
    I praksis er konklusjonen at mennesker med en større muskelmasse normalt er sterkere hvis vi snakker om personer på samme treningsnivå, men det er et effektivt nervesystem som er den mest avgjørende faktoren for styrke. Derfor kan bittesmå jenter på under 50 kilo, som driver med vektløfting på høyt nivå, støte opp mot 120 kilo over hodet.

    Myte 2. Du må alltid løfte tyngst mulige vekter for å bli sterk.
    Dette stemmer overhodet ikke, men man skulle tro det når man ser hvordan mange nybegynnere trener for å øke løftene sine. Antagelig skyldes det at bodybuildingmetoder fortsatt er den vanligste måten å trene på, selv for folk som ikke skal bli bodybuildere, og egentlig er mer opptatt av å bli sterke. Det finnes et hav av bodybuildingmetoder, men den aller vanligste er fortsatt vanlige sett av x antall repetisjoner til man når utmattelse, og enten ikke kan flytte belastningen i det hele tatt, eller er i helt i nærheten av dette. Selvsagt blir man sterkere av dette også, men det begrenser seg fort, og det går faktisk forholdsvis tregt. Det er en grunn til at ingen styrkeløftere har dette som metode annet enn på støtteøvelser, og selv da ikke alltid med så høy intensitet. 

    Vil du bli sterk, så se på hva de som faktisk har styrke som hovedkvalitet gjør, ikke forhold deg til dem som primært trener for større muskler eller slankere kropp.

    Det er mange systemer og metoder for å bli sterk også, og felles for dem alle er at man noen ganger må manne seg opp og ta de aller tyngste løftene, men ikke i hver økt, og ikke i hvert eneste sett. Vel så viktig er det å arbeide med eksplosivitet. De som blir virkelig sterke løfter både lett og tungt, men de løfter alltid så eksplosivt som menneskelig mulig med mindre de spesifikt jobber med fasen i løftet hvor man senker vekta. Å løfte lette vekter er bare verdiløst hvis du løfter dem sakte med vilje.  

    Myte 3.For å rekruttere flest mulige muskelfibre i en gitt muskel gjelder det å isolere vekk andre muskler.  
    Faktisk fungerer kroppen omvendt. Jo mer du spenner omkringliggende muskler dess bedre rekruttering oppnår du i muskelen du var ute etter å trene. Derfor har jeg aldri skjønt folk som for eksempel foretrekker konsentrasjonscurl som armtrening. Konsentrasjonscurl er en øvelse hvor du sitter på en benk og stabiliserer armen mot innsiden av låret mens du løfter for å trene biceps. Ideen er at færrest mulig andre muskler skal gjøre noe arbeid slik at biceps jobber mer. Jeg er imidlertid temmelig sikker på at en elektromyografi vil vise at en vanlig stående curl med stang gir en mye større fiberrekruttering i biceps, i hvert fall hvis den som trener sørger for å tvinge kroppen i ro ved å blant annet stramme rygg og kjernemuskler også. Det er nemlig en stor forskjell på å jukse ved å kaste med kroppen, og stramme andre muskler for å stabilisere ekstra. Det første gir ingen ekstra fiberrekruttering. Det andre tvinger frem god teknikk, samtidig som nervesystemet generer mer kraft til området som skal trenes. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for bicepscurls, men det er et enkelt eksempel. For dem som er spesielt interesserte i å lære noe om denne siste myten kan jeg anbefale Pavel Tsatsoulines DVD-serie Rapid Response. Den er også full av annen nyttig informasjon om styrke i forhold kamp på liv og død.

    Myte 4. Mye styrketrening gjør deg mindre bevegelig. Du må unngå styrketrening hvis du vil holde deg fleksibel.
    Forhåpentligvis er denne endelig på vei ut, men fortsatt støter jeg på på mennesker som tror bodybuildere og kraftsportutøvere er stive og ubevegelig. Ingenting kan være lenger fra sannheten. Mange av dem går faktisk rett i spagaten, og i hvert fall blant de som trener på seriøst nivå finner du knapt noen som ikke kan gjøre en dyp knebøy med nøytral ryggsøyle. Dette skyldes faktisk i hovedsak ikke at de driver med store mengder bevegelighetstrening, selv om mange av dem også tar den biten av trening på alvor. Det kommer rett og slett av at styrkeøvelser til ytterstillinger fungerer som bevegelighetstrening i seg selv. Den gode nyheten er altså at du faktisk ikke blir en trestokk av å bli sterk, tvert i mot.  

    Myte 5. Styrketrening gjør deg kjempestor.
    Det er helt ufattelig hvor seiglivet denne er, spesielt blant kvinner. Noen ganger støter jeg på menn som også frykter dette, uten at jeg helt begriper hvorfor, i og med at de som oftest er bittesmå. Jeg er ikke så opptatt av størrelsen på kroppen personlig, men det er likevel litt vanskelig for meg å begripe hvorfor en mann har et sterkt ønske om å være bitteliten og tynn som en strek.  

    Uansett er den gode nyheten til dem som har sterk angst for å ese ut til proffbodybuildingstørrelse at det aldri i verden kommer til å skje. Jeg vil tro det er mer sannsynlig at du vinner i Lotto neste lørdag.  

    De aller største bodybuilderne går uten unntak på store mengder hormonpreparater som gjør at muskler vokser i dobbel fart, selv hvis treningsmetodene er relativt teite. De har også en kombinasjon av genetiske fortrinn som er uhyre sjeldne. Skal jeg gjette vil jeg tro at 99,9% prosent av befolkningen ikke ville greid å bli sånn selv om de kopierte alt disse menneskene gjør. De har dessuten et liv som ikke dreier seg om noe annet enn trening og kosthold. Siden sannsynligheten er liten for at noe av dette gjelder deg, kan du altså trygt ta det med ro. Du vokser nok en del hvis du jobber lenge og hardt, men du får ikke hovedrollen i den neste filmen om Hulk. Kvinner har spesielt lite å frykte siden de bare har ørsmå mengder testosteron. Testosteron er nest etter insulin det mest muskelvekstfremmende hormonet vi har.

    Hvis du likevel ikke greier å legge fra deg denne irrasjonelle frykten, så kan du jo slutte å trene styrke etter bodybuildingprinsipper, og heller i hovedsak trene for å faktisk bli sterk. Det er pussig hvor mange som alltid foretrekker sett til utmattelse på mellom 6 og 12 repetisjoner når de egentlig ikke ønsker å vokse. Forsåvidt kan sett av denne typen være en helt grei komponent i et program for å øke styrke, men det bør helst ikke være hovedingrediensen.

    Skaff deg kyndig hjelp
    Var noe av grunnlaget for styrketreningen din basert på myte 2, 3 og 5, mens progresjonen kanskje er litt fraværende, og du mistenker med deg selv at du muligens er slave av noen andre myter også? Da er det på tide at du tenker nøye gjennom hva du kan gjøre bedre. Er du i tvil om hvordan du kan forbedre fremgangsmåten din bør du kontakte noen som kan mer om det enn deg, så kommer du deg raskt tilbake på det rette sporet.