Hva er det som gjør at det er verdt det?

Når jeg snakker med folk som ikke trener opplever jeg ofte å bli møtt med dårlig skjult mistenksomhet. For noen mennesker er trening suspekt. De synes det er noe umenneskelig ved et individ som gjør hardt fysisk arbeid nesten hver eneste dag, noe naziaktig, for det må da være noe negativt ved denne typen jerndisiplin, eller hva?

Jeg tror de har en forestilling om at vi som lever på den måten går glipp av noe fordi vi «koser oss» så lite. Et liv nesten fritt for potetgull, øl og kake kan da ikke være verdt å leve. Er det ikke sånt vi skal leve for, og er det ikke litt sykelig å ha en sånn jernhard selvdisiplin?

Det de ikke forstår er at det nesten ikke dreier seg om disiplin i det hele tatt. Det hender jo man gjennomfører en økt når man heller ville gjøre noe annet. Det hender også at man tenker at dette måltidet hadde vært enda bedre med en usunn dessert etterpå, men mesteparten av tiden tenker vi ikke sånn. Isteden er vi opptatt av den gleden livsstilen vår gir. Selvfølgelig ofrer vi noe i prosessen, men hva gjør det når det vi vinner er så mye bedre? Uansett hva du velger i livet ofrer du alltid noe annet likevel.

Lite godt i vente

Her er noe av det et gjennomsnittsmenneske som trener lite eller ikke i det hele tatt, og samtidig spiser usunt kan vente av årene som kommer:

• Svakere muskler og lavere O2 opptak. Begge deler gjør hverdagsaktivitet tyngre og vanskeligere. Med andre ord ender man med å slite seg gjennom dagene fordi man i utgangspunktet ville unngå å slite.
• Tidlig aldring og nedsatt kognitiv funksjon. Hjernen setter også liten pris på inaktivitet.
• Lavere beinmassetetthet. Denne er spesielt viktig for kvinner ettersom de er mest utsatt for osteoporose. Styrketrening og vektbærende aktiviteter motvirker denne sykdommen.
• Muskel- og skjelettsmerter. Visst kan man få vondt innimellom av å trene, spesielt hvis man trener feil, men sjansene for at man får plager i nakke, rygg og skuldre er mye større hvis man er stillesittende. Flesteparten av dem jeg får inn til rehab fra fysioterapeuter og leger, har det vi kan kalle inaktivitetsskader.
• Høyere risiko for hjertesykdom
• Høyere risiko for diabetes 2
• Raskere reduksjon i produksjonen av hormoner som holder deg ung, viril og i god helse.
• Dårligere kjemisk balanse i hjernen. Trening er faktisk et effektivt antidepressiv.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle er like utsatte for alt dette, og at alle som trener er immune, men sjansen for at man får et eller flere av de disse problemene er veldig mye større ved inaktivitet, og et bevisstløst forhold til kost.

Lite å vinne når det kommer til et stykke 

La oss nå se på hva dette mennesket vinner, som gærninger som meg taper:

• Mye god smak i munnen. Nam.
• Mye tid til aktiviteter som krever at du sitter stille. Personlig skulle jeg gjerne lest flere bøker, og kanskje også skrevet mer. Jeg får litt mindre tid til det slik som jeg lever. Det er et reelt tap, men det er ikke verre enn at jeg har plenty av tid til å skrive dette, og jeg prøver å lese noe jeg kan lære noe nytt av nesten hver dag.
• Mer tid til familie. På den annen side kan man dra med familien på trening. Mange treningssentre har barnepass, og hvorfor ikke gjøre noe sammen med partneren? Om man ikke liker samme aktiviteter kan man jo i hvert fall gå på samme tid.
• Vedkommende slipper svie i musklene og blodsmak i kjeften, men spiller det noen rolle når alt etterhvert er temmelig slitsom likevel?

Mer enn bare helse

Noe mer kommer jeg ikke på egentlig. Til nå har argumentene mine dreid seg om helse, men det er en annen dimensjon ved dette også, en mental dimensjon, og jeg tror ikke den er lik for alle. For meg består den av gleden ved å prestere og bevise for meg selv at jeg kan forbedre meg. Det er fantastisk deilig å vite at Christer i dag presterer litt bedre enn Christer i går. Derfor noterer jeg alle løftene mine. Jeg kan ikke stoppe tiden. Jeg kan ikke bli yngre, men jeg kan faktisk bli i bedre form enn det jeg var i da jeg var yngre, i hvert fall inntil videre, og etterpå kan jeg eldes rakrygget, med verdighet.

For andre kan det være selve gleden ved å bevege seg, gleden ved å faktisk gjøre det du gjør der og da, uten tanke på prestasjon i det hele tatt. Jeg antar at folk som elsker å danse har en sånn mentalitet, men det er ren gjetning, for selv har jeg ingen rytmesans, og jeg føler meg som en trestokk med cerebral parese på et dansegulv. Uansett kjenner jeg den gleden også. Jeg kjenner den når jeg merker at en vekt jeg aldri har greid løfte før beveger seg, men også når jeg bare gjør et gjennomsnittsløft med spesielt god konsentrasjon og god teknikk.

For noen er det utseendet. Det kan være stor glede i føle seg mer attraktiv. Kanskje det er narsisistisk. Kanskje det er overfladisk, men man kan ikke klandre noen for å ville forbedre utseendet sitt i en verden hvor mennesker som oppfattes som attraktive, på grunn av mer eller mindre skjulte psykologiske og sosiale mekanismer, ender må å lykkes bedre enn andre. Om dette er feil får dere ha meg unnskyldt. Jeg er ikke sosiolog, men det dukker i hvert fall stadig vekk opp avisartikler som forteller oss at folk med symmetriske, regelmessige trekk lykkes bedre både i valg av partnere og i arbeidslivet. Kanskje det er noe galt med en sånn verden, men er det galt å ta konsekvensen av at det er sånn isteden for å klage på det til ingen nytte?

Det finnes også en sosial dimensjon. Det kan oppstå et spesielt kameraderi i et vektrom fullt av folk med samme innstilling, og vilje til å hjelpe hverandre frem, akkurat som i et fotballag. Dessverre kan denne dimensjonen lett gå tapt på store kommersielle treningssentre, men har man en klikk med veldig ivrige medlemmer kan den absolutt oppstå der også. Hvorfor ikke bli kjent med noen som har samme mål som deg, og trene sammen med dem?

Poenget mitt her er at det er mer ved trening enn helse, og har du bestemt deg for at du skal drive med dette gjennom et langt liv, er det viktig at du finner frem til hva dette noe er for deg. Hvis ikke ender det før eller siden med at du synes potetgull er viktigere enn knebøy. I følge den franskkanadiske styrkecoachen Charles Poliquin har du da ikke dårlig disiplin, du bare elsker potetgull mer enn knebøy og resultatene av knebøy. «There is no such thing as dicipline. There is only love,» sier Poliquin.

Hvis du derimot har bestemt deg for at trening ikke er for deg, prøv da i hvert fall å tenke nøye gjennom hva det er du går glipp av, for det er ikke bare vi som trener som går glipp av ting. Det gjør du også.