Du har bestemt deg for å ta trening seriøst. Du vil bli sterkere, større, raskere, bedre. Du har kjøpt treningssentermedlemskapet. Du har satt av tid. Du har lest deg til hva som er bra trening. Du vet at store baseløft med frivekter er veien å gå for en nybegynner som deg. Du har sett nøye på videoer av hvordan det skal gjøres, og ut fra dette har du lagt en plan. Du har til og med investert i en PT som skal passe på at du gjør alt riktig. Det er klappet og klart for et nytt liv med bedre helse, mer styrke, overskudd og en penere kropp. Yesss!
Så går det ikke helt etter planen likevel, for den første PT-timen gikk med til å undersøke hvordan kroppen din egentlig fungerer i bevegelse, og treneren din var proppfull av dårlige nyheter. Det viste seg at hamstringene dine var strammere enn lukta av melk fra i fjor. Hoftene og knærne dine var like stabile som atomreaktorene i Fukushima, og den øvre delen av ryggen din hadde lett kvalifisert deg til rollen som Quasimodo i «Ringeren av Notre Dame» om du var skuespiller.
I planen din var det blant annet markløft, knebøy, militærpress og benkpress. Nå sier den jævla PT-en at du ikke er i stand til å gjøre noen av delene uten å skade deg. Lysten til å trene falmer litt nå, men du nekter å gi deg. Du sparker treneren. Du har hørt at det kryr av dårlige PT-er. Dette var sikkert en sånn. Isteden setter du i gang på egen hånd. Det går seg nok til. Noen uker senere har du fått noen veldig ubehagelige stikkesmerter i den ene skulderen. Du ignorerer det, og du ignorer også at det ene kneet svikter litt når du går i nedoverbakke. Til slutt får du en kjempestrekk i korsryggen, og det ignorer du ikke det hele tatt, for det er ikke menneskelig mulig. Det var det. Du halvveis kryper tilbake til sofaen og tilværelsen som støttemedlem med ukentlig avtale hos en eller annen behandler.
Veldig få mennesker er så til de grader sta og dumme som den helt fiktive personen i denne historien. Likevel begynner mange treningen sin uten å ha noen kunnskap om hvordan kroppen fungerer, og ikke minst uten å ha kunnskap om hvordan deres egen kropp oppfører seg. Kroneksemplet er markløft. Nesten hver eneste dag ser jeg noen gjøre dette med bananrygg. De har ofte lært seg teknikken ganske bra, men de har ikke en kropp som er bevegelig nok til å gjøre det riktig. Altså burde de ikke gjøre øvelsen før de har korrigert problemet, om det i det hele tatt er korrigerbart. Det er nemlig ikke alle som har proporsjoner til å gjøre den øvelsen bra. Ofte kommer de unna med det i ganske lang tid, for det kan ta en stund å akkumulere nok «materialtretthet» til å få den endelige akkuttskaden. Dermed begynner de å lulle seg inn i en forestilling om dette ikke er så nøye, for kroppen min er så tøff at den tåler det. «Jeg har gjort dette lenge jeg. Det går så bra at», er et utsagn jeg har fått servert temmelig mange ganger når jeg er grei nok til å si fra at dette ikke er smart.
Det begrenser seg ikke til markløft. Alle treningssentre er proppfulle av folk som gjør nesten alle stangøvelser, og mye annet også, med horribel teknikk. Noen ganger er det nettopp teknikk som er problemet, og da kan det korrigeres enkelt. Andre ganger er det kroppen som er hinderet. Dette kan også ganske ofte korrigeres, men til det trengs det kyndig hjelp av noen som faktisk kan fastslå hva problemet er, for noen ganger kan det i utgangpunktet være temmelig uklart. Få derfor en PT eller fysioterapeut til å teste om du har god holdning, nødvendig leddmobilitet, muskelfleksibilitet, styrkesymmetri og stabilitet rundt ledd og i kjernemuskulatur før du begynner med noe du bare har smuler av kunnskap om.
Har du problemer med noen av disse faktorene må de store, utfordrende øvelsene utsettes en stund, til du gjennom bevegelighets- og stabilitetstrening har opparbeidet deg nødvendig funksjonalitet. Prøver du å bygge styrke, muskelmasse eller å skape idrettsprestasjoner på toppen dysfunksjon, er du dømt til å skade til deg før eller siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar